Det Levende Univers

Hva er inkarnasjon/reinkarnasjon?

For noen vil nok inkarnasjon, reinkarnasjon og tanken på å leve flere liv høres ut som en utopisk teori, men for andre igjen er det en normal tanke. I den østlige delen av verden har inkarnasjon/ reinkarnasjon lenge vært en akseptert sannhet, blant annet gjennom Hinduismen og Buddhismen. I Hinduismen går læren om inkarnasjon gjennom begrepet Samsara og de første skriverier angående ”liv etter døden” finner en i de vediske brahmaene som inkluderte konseptet gjenfødsel i sin lære. Vedaene er på sin side tekster som ble skrevet fra 1500 f. kr og fremover.  I Upanishadene, hvor hinduistiske filosofer ser for seg verden og beskriver den fra sitt standpunkt, blir Samsara kombinert med læren om karma. I Upanishadene blir verden presentert som en illusjon (maya). Virkeligheten (sat) ble søkt i universets uforanderlige enhetsprinsipp, enten det var tingenes orden (rita), den uendelige (Brahman) eller sjelen (atman). Den materielle verden er i konstant endring, og dens endrende natur ble kalt for evig forvandling (samsara). På den måten oppstod tankegangen om at livet er basert på tidligere livs erfaringer. Karma er et virkningssystem som gjør at hvert enkelt individ skaper sin egen skjebne gjennom tanker, ord og handling. Målet i livet blir da å frigjøre seg fra Samsara. Ved hinduismen lærer en at mennesket er guddommelig i sin natur, men at mennesket må fødes på nytt i materielle legemer så lenge det forbinder seg til den materielle natur. Når en da etter uttallige inkarnasjoner ikke lenger føler tilknytning til materielle emner overvinnes karma og reinkarneringen tar slutt. Mennesket har da oppnådd Moksha. ^{(kilde: www.wikipedia.com)}

Mens Hinduismen ser på Samsara som evig forvandling, blir Samsara innad Buddhismen sett på som et kretsløp av tilblivelse, endring, opphør og ny tilblivelse som alle vesener er bundet til. Samsara blir i dette aspekt sett på som noe negativt og en sirkel av eksistens en vil komme seg ut av. Målet for mennesket er Nirvana. For å tegne et dypere bilde av Samsara, kan en og si at det utgjør 6 verdener, gudeverdenen, halvgudeverdenen, menneskeverdenen, dyreverdenen, åndeverdenen og helvetesverdenen. Disse verdener utgjør livshjulet som vi alle ifølge Buddhismen vandrer innunder. Og som vi skal frigjøre oss fra gjennom å fratre seg årsakene.^{(Kilde: www.tibetansk-buddhisme.no)}
Her kan en se at det er i hinduismen at temaet reinkarnering først dukker opp og at den holder seg gjennom Buddhismen, hvorav med noen endringer. En kan og se spor til Kristendommen og Islam, hvor en helst skal holde seg på den smale sti og ikke søke den rikdom som er i livet men søke rikdommen som kommer i etterlivet, enten om det er paradis, nirvana eller moksha. I Hinduismen og Buddhismen blir en født i et materielt legeme inntil en har klart å frastå de materielle gleder og dermed oppnår tilstand av evig liv enten om det skulle være i Nirvana eller Moksha. I Islam og Kristendommen handler det om det ene livet, men hvis en gjennom sin levemåte finner aksept hos Gud våkner en opp i paradis i etterlivet, hvor en da er fri fra død og smerte. Og har et evig liv.

I vestens tankegang dukket reinkarnasjon som tema først ordentlig opp gjennom Madame Blavatskys esoteriske lære om temaet. Ifølge denne læren utvikler mennesket seg gjennom en rekke av inkarnasjoner, og som Jan Bojer Vindheim beskriver det, (…)menneskets eksistens skildres som et perlekjede, der hvert av våre jordiske liv er en perle, mens tråden er vårt indre jeg (…). Ifølge Blavatsky reguleres de gjentatte inkarnasjonene av prinsippet om karma. Blavatsky skriver selv dette: ”Vi skildrer karma som den loven om korrigeringer som alltid sørger for å gjenopprette likevekt som forstyrres i den fysiske verden, og harmoni som forstyrres i den mentale verden”. ^{(Jan Bojer Vindheim – ”Historiens hemmeligheter” : side 128)} .

Edgar Cayse var en annen personlighet som kom til å gi temaet inkarnasjon/reinkarnasjon et nytt ansikt, under en insident når han var 23 år gammel bristet stemmen hans og han fikk den ikke til å fungere og han gikk da til en osteopat for å søke hjelp angående problemet. Og etter noe om og men bestemte de seg for at Cayse skulle hypnotiseres for på den måten og finne ut hva problemet kunne skyldes. På denne måten fant de ut at det var en psykisk årsak til dette, de fant da ut av det og han fikk stemmen tilbake. ^{(Jan Bojer Vindheim – ”Historiens hemmeligheter” : side 128).} Cayse var her 24 år gammel, og han stilte diagnose på seg selv, noe som forbløffet. Det skulle senere vise seg at han og kunne stille diagnose ved andre personer og ikke bare seg selv, dette ble en av hans leveveier i det voksne liv hvor han gav reading til mer enn 14 000 mennesker frem til sin død i 1945. I 1923 tok readingen en ny vending, mot slutten under en av hans readinger av en klient uttalte han denne lille setningen (…)han var en gang en munk(…) som igjen ytterligere banet veien for temaet – regresjon. Cayse hadde allerede bevist sin treffsikkerhet gjennom readinger angående klientenes helse under transe, hvor han stilte diagnose, rådet til ulike typer behandling og videre. Det ble totalt litt over 1900 readinger med fokus på reinkarnasjon på den kanten, reinkarnasjon som tema ble gjennom dette kartlagt i detalj. Gjennom denne kartleggingen kom Cayse og familien frem til at reinkarnasjon er tanken om at hver og en av oss går gjennom en rekke av liv hvorav meningen er spirituell vekst og sjelelig utvikling. Cayse utelukker her, som var en slags sannhet innen hinduismen og buddhismen, konseptet om transmigrasjon som stedfester at det for et menneske er mulig å bli født igjen som et dyr. Han mente heller at sjeler i en menneskekropp kun ble gjenfødt i menneskekropper gjennom deres spirituelle vekst og utviklingsprosess. ^{(Kilde: http://www.edgarcayce.org/Reincarnation-Past-Lives/Reincarnation-Past-Lives.htm).}

Det er mange meninger om inkarnasjon, og ettersom tiden går kommer det nye hypoteser angående dette emnet. Selv har jeg og tanker jeg vil dele.

Fra en sjels tilblivelse på åndeplanet er veien lang frem til dens destinasjon der fremme – en vei preget av det som er målet med ferden, det å utvikle seg. For det første kan jeg si at en sjel blir til når det er behov for det, gjerne når altet – den skapende kraft – trenger nye brikker i skaperverket å utfolde seg innen. Når en sjel blir til, skjer dette nesten som ved fødsler i vår verden, bare under andre omstendigheter. På starten lærer den nye sjelen ganske grunnleggende ting og den og dens sjelegruppe som den på starten går mye sammen med blir våket over av en eller flere veiledere som igjen er valgt ut for å være påpassere/ veiledere for denne gruppen med sjeler. Hver en sjelegruppe har slike veiledere. På starten inkarnerer ikke sjelen, heller lærer det seg nødvendige ting på åndeplanet samtidig som det etter en stund begynner å forberede seg på hvordan det er å inkarnere i for eksempel en menneskekropp eller andre kropper. Hvorav sjelen hele tiden utvikler seg, og en sjel utvikler seg både på åndeplanet med det som er der av utfordringer og gjennom inkarnasjon på for eksempel jordplanet gjennom det som er der av utfordringer. For sjelen er det som sagt viktig å utvikle seg videre, noe det og gjør. Noen ganger må en sjel erfare en sak flere ganger for det kan gå videre og trekke lærdommen med seg, andre ganger lærer sjelen en sak veldig fort. Alt avhenger av situasjonen sjelen er i. enkelte saker og ting krever mer tid enn annet igjen, dette gjelder både for utfordringer på åndeplanet og i inkarnasjonsprosessen i seg selv. En sjel lærer at ingenting er umulig, det lærer at det ikke finnes begrensninger, at alt er mulig. En sjel lærer gjennom utfordringene det blir gitt at det kan mestre disse gjennom å bruke sin kreativitet og tankekraft.

Og når det gjelder utfordringene det blir gitt på åndeplanet er det meget viktig å ta i bruk de ubegrensede ressurser som finnes i sjelen. Samtidig som det, sammen med sin sjelegruppe, blir undervist av gruppens veiledere får og sjelen oppgaver som det må løse på egen hånd, blant annet det å skape saker og ting, her dreier det seg om å skape levende ting. For eksempel et plankton, en blomst. En begynner med lette ting som ikke krever så all verden av kunnskap på starten før en etter hvert når en mestrer disse utfordringer blir gitt mer krevende oppgaver igjen. En får alltid oppgaver som samsvarer med hvor en er kommet i sjelens utvikling.

Når en da har erfart nok på åndeplanet er sjelen etter hvert klar for å inkarnere på andre eksistensplan, som for eksempel på det jordiske plan. Grunnen til at det tar litt tid før sjelen begynner med inkarnasjoner, er at det først må vokse litt som sjel samt erfare grunnleggende aspekter av det sjelelige før det tar til med inkarneringer og da begynner å erfare andre aspekter av selvet på andre måter igjen. Når sjelen er klar for inkarneringer begynner det først å inkarnere på såkalte lavere graderte utviklingsplaneter. Det finnes ulike grupper planeter, og fra åndeplanet blir disse rangert og kategorisert etter hvilken grad av kollektiv bevissthet som finnes på disse. Planeter med lav kollektiv bevissthet er ypperlig til sjeler som akkurat har begynt på sin inkarnasjonsrekke. Her lærer det grunnleggende aspekter av hvordan det er å være blant annet inkarnert i en for eks. fysisk form, det erfarer det som er passende for en ny sjel. Og når det er på en planet som ikke er av så høy kollektiv bevissthet, er det heller ingen andre sjeler der av høyere utviklingsgrad som kan innvirke på sjelens utvikling. Gjennom denne inkarnasjonen lærer sjelen nye ting, samtidig som det lærer det gjennom praksis ettersom det faktisk er der og lærer, og ikke bare er på åndeplanet og lærer derfra som det gjorde under forberedelsene til inkarneringen. For etter at en sjel begynner å inkarnere i tillegg, utvikler sjelen seg både gjennom utfordringer gitt på åndeplanet samt gjennom utfordringer det møter i inkarnasjonsprosessen. Samtidig, gjennom at det skaffer seg erfaringer gjennom inkarnasjonen, former den og hvordan dens jeg’er vil oppføre seg i den neste inkarneringen igjen. For selv om en forlater det og det virkelighetsplanet gjennom inkarneringens slutt, er det alltid fragmenter fra ens forrige inkarnering som er med på lasset under ens neste inkarnering igjen, alltid spor som er med i ens cellehukommelse. Under hver en inkarnering som sjelen gjennomfører vokser sjelen, og etter hvert som den er klar for det utvikler den seg trinn for trinn. Ifølge Michael Newton, en regresjonsterapeut som i en årrekke har hatt klienter til behandling hos seg, har sjelen 6 utviklingsnivåer. Disse er ^{(Kilde: Michael Newton, Sjelereiser s. 126):}

Læringsnivå: -  Synlig Fargeskala:
Nivå 1: Begynner – Hvit (klar og homogen)
Nivå 2: Lavt mellomnivå – Offwhite (rødlige nyanser, etter hvert spor av gul)
Nivå 3: Mellomnivå -Gul (ren, uten spor av hvit)
Nivå 4: Øvre mellomnivå – Mørk gul (dyp gullfarge, etter hvert med spor av blå)
Nivå 5: Utviklet – Lys blå (ingen spor av gul, etter hvert med spor av fiolett)
Nivå 6: Høyt utviklet – Mørk blåfiolett (omgitt av strålende lys).

Før var Jorden og en av de planeter som tok i mot sjeler av de første utviklingsnivåene, men nå er det heller eldre sjeler og dertil mer utviklede sjeler som blir født på jordplanet, dette samsvarer med at den kollektive bevisstheten på Jorden og har økt. Det finnes i vårt univers flere utviklingsplaneter som er tilrettelagt de ulike nivåer av sjeler, samtidig flere virkelighetsværener som er tilpasset samme formål. Og i likhet med åndeplanet går sjelen gjennom utfordringer som er tilpasset dens utviklingsgrad i inkarnasjonene det står ovenfor. I rekken av inkarnasjoner og gjennom utviklingen på åndeplanet er målet alltid det samme, å bli en fullkommen sjel på alle mulige områder.

Nedenfor har jeg skrevet om egne minner fra inkarnasjonsforberedelsene jeg hadde på åndeplanet før denne inkarnasjonen startet:

Det er latter, det er glede, det er forventning i luften. Vi er flere samlet i dette utendørs-lokalet, et kompleks innrammet av noen vakre steinsøyler. Det er et vakkert solskinn som setter rammene rundt forsamlingen. Og praten sitter løst blant de som er samlet. Vi skal snart igjen inkarnere på Moder Jord fra hvor vi nå befinner oss på åndeplanet. Det er medlemmer fra flere sjelegrupper som er samlet, og til felles er det at vi har en kommende inkarnasjon i vente. Vi har ikke slik en fysisk form som det vi har på Jorden, heller er vi her av forskjellige former og fasonger av eterisk kaliber. Noen av oss lyser det av, praktisk talt selvlysende. Noen er av ulike farger – noe som både tyder på sjelens utviklingsnivå, men og av andre betydninger. Videre er det og noen som velger å inneha en lignende fasong som på Jorden, en mer fysisk variant selv om alt her er av en eterisk virkelighetsværen.

Vi samles først på dette sted, det er en slags orientering, en fast orientering om hvordan det er å være i en fysisk kropp igjen. Dette grunnet forberedelsene til inkarneringen som anses som meget viktige her i denne virkelighetsværen. En forberedelsesprosess som innehar mange trinn. Samtidig går vi gjennom temaer som vil være aktuelle for den perioden av jordens historie som vil finne sted under vår inkarneringsfase. Likeså en som sjel og menneske gjennomgår ulike faser og trinn, gjennomgår Jorden som levende bevissthet det samme. Og likeså en sjel har en bestemt vei å følge iløpet av det kommende livet har Moder Jord og det samme under sin tid.

Det er en lett harmonisk energi under dette møtet som finner sted, en eldre sjel og veileder befinner seg fremfor oss og kommuniserer med oss gjennom telepati, meget dyktig er han. Og under sesjonen brukes det mye humor. Enkelte ganger er vi en lett lattermild forsamling. Dette møtet varer en god stund, men likevel er det ingen av de som er med som blir sliten av det. Samtidig som det er et viktig møte er det og en fornøyelig opplevelse.

Jeg bærer selv minner fra inkarneringsprosessen på åndeplanet. Jeg hadde en inkarnering i USA som strekte seg fra 1960 – 1979, med andre ord ble jeg i dette livet 19 år gammel. Jeg har flere minner fra dette livet, men og fra dødstidspunktet og overgangen til åndeplanet. Og det er dette jeg her og nå vil gå inn på. Jeg hadde akkurat vært på et ball, det var flere mennesker til stede her. Jeg danset sammen med en vakker jente som var min kjæreste i dette livet, en nydelig kveld kan en si det var. Etter at dansen var over gikk jeg og noen venner av meg ut, vi snakket sammen. Lo og spøkte, samtidig inngikk vi et veddemål som dreide seg om fart. Rett etterpå satt jeg meg i bilen og ruste av gårde i stor fart – jeg økte hastigheten mer når jeg hadde kommet meg ut av sentrumsområdet på dette lille tettstedet. På en liten del av strekningen gikk det galt og jeg kjente ut av veien og traff et tre med fronten først. Jeg mistet bevisstheten øyeblikkelig. Etter en stund kom sykebilen til stedet, jeg ser meg selv bli hentet ut av bilen og lagt på båren og at en surstoffmaske bli festet rundt munnen og nesen. Jeg hadde store indre skader og det var vel egentlig ikke den store sjansen for at jeg skulle overleve. Jeg kom til meg selv i sykebilen, husker jeg skikket opp i taket, men alt jeg så var tåkete konturer av legen og bilens inventar ellers. Jeg var ved bevissthet en kort stund før jeg igjen forsvant for aldri igjen å våkne i det livet, jeg døde rett ved sykehuset.

Når jeg var død og kroppen på en måte føltes mindre tung enn før, dette fordi sjelens binding til kroppen gradvis opphørte, merket jeg en kraft som trekte meg til seg. En kjærlighetsfull kraft. For meg var denne kraften et velkjent emne som jeg på dette stadie kjente igjen. Når en dør, er det meningen en skal hjem til åndeplanet, og denne kraften hjelper en med dette. Jeg så min egen kropp nedenfor meg, og at jeg distanserte meg mer og mer fra denne. Jeg hadde her kommet inn i sjelsbevisstheten og var utenfor bevisstheten jeg hadde som inkarnert i menneskekroppen. Og det som føltes som helt unaturlig som menneske, det å blant annet forlate de menneskene jeg satte pris på og elsket på Jorden, ble en naturlig del av livsprosessen. Det er alltid noen unge sjeler, som er nye i inkarneringsprosessen som sliter med dette. Og noen av dem vil absolutt ikke forlate sine elskede og frykter heller denne kjærlighetsfulle kraften som trekker dem til seg grunnet at de ikke vet hva det er for noe. Disse blir gjerne værende igjen i vår dimensjonale væren som blant annet rastløse ånder. Deres veiledere på åndeplanet våker over dem og følger dem opp, men disse sjeler er gjerne ikke villige til å gå over til den andre siden før det går bra med deres elskede, eller etter forsikringer fra veilederne om at alt er som det skal være. Da jeg døde og ble tiltrukket av denne kraften lot jeg meg følge med. Jeg forlot fort det virkelighetsplanet jeg var en del av og trådde inn på åndeplanet. Jeg husker jeg ble ført fremover på en sti av lyst og tindrende klart vann, det som førte denne stien fremover var den samme kjærlighetsfulle kraften som tiltrakk meg fremover. Noe av det jeg synes er spennende med denne stien er at vannmolekylene ikke er av samme oppbyggende karakter som det vi er vant med her hos oss. Den er nesten fast, samtidig som den igjen er flytende og en ser at vannet renner. På starten så jeg kun denne stien, ellers var alt mørkt rundt meg. Men etter hvert åpnet det seg mer rundt meg og jeg kunne se konturer av landskap og enkelte bygninger, samtidig som himmelen viste seg frem som under en vakker gryende soloppgang her på Jorden, bare mer farger. Jeg så flere slike stier som jeg befant meg på, som førte hit og dit.

En ung sjel vil gjerne bli møtt av sin veileder, samt andre sjeler som denne sjelen har hatt kontakt med enten i livet det har levd eller tidligere liv, samt sjeler fra sjelegruppen den tilhører. Dette slik at sjelen skal få en så lett overgang som mulig til åndeplanet igjen og at den ikke skal føle seg alene. Mitt møte med åndeplanet ble en herlig og lattermild opplevelse, det var godt å se noen av mine sjelefrender fra sjelsgruppen igjen samt føle nærværet deres. Men like fullt hadde jeg gått gjennom denne prosessen så mange ganger før slik at en velkomstkomitè ikke trengtes på samme måte for meg som for en som er ny når det kommer til inkarneringsprosessen grunnet at jeg var vandt til denne prosessen. Når en møter på en sjel er det nesten som å møte på et annet menneske bortsett fra at en kjenner igjen vedkommende gjennom energien den utstråler og ikke gjennom utseendet vedkommende innehar. Sjelene har og navn som vi mennesker har det, men disse blir ikke i så stor grad brukt som et navn blir brukt hos oss. Dermed er en av de letteste måtene å kjenne igjen en sjel på, gjennom energien.

På åndeplanet bor ikke alle sjelene på samme sted, det finnes flere grader av utvikling og de som er på samme utviklingstrinn bor på samme sted. Dette for at disse skal få utvikle seg gjennom hverandre og på den måten sammen erfare i et tempo som er riktig for disse. På den måten bor sjelene på steder basert på deres utviklingsnivå, dette kan bety at en gjerne holder til et helt annet sted igjen enn for eks. ens mor eller far i det livet en her og nå levde. Men samtidig er det slik at sjelene uansett har kontakt med hverandre, en kontakt som blant annet foregår via telepati. Det er spesielt en måte en kan se at sjeler er på ulik grad av utvikling, det er gjennom at de gjenspeiler forskjellig farge vet at de ulike utviklingsgradene er av forskjellig fargenyanse, noe som da vises på det eteriske legemet som sjelen er, men jeg vil samtidig legge til at sjelen ikke er en fast substans – den er derimot løs og ikke av en bestemt form – den er i ett med energien som igjen er grenseløs.

Etter at jeg hadde møtt på de fra sjelegruppen, møtte jeg og på min veileder. Etter hvert når jeg følte jeg var klar for det, skulle vi i sjelegruppen gå gjennom den inkarneringen jeg nettopp hadde gjort unna. Men før det var det greit å komme seg litt, det tar på å inkarnere i fast form som menneskekroppen er det for en sjel som selv er av eterisk oppbygning.

Når jeg var kommet såpass i slag igjen så vi på levende bilder fra ulike sekvenser av det livet jeg hadde gjennomført, samtidig som vi vennlig diskuterte erfaringene som gradvis gjennom det livet hadde bygget seg opp. Jeg merket en veldig avslappende og harmonisk tone under dette møtet, noe som igjen og kommer av at åndeplanet i seg selv er et harmonisk og kjærlighetsfullt virkelighetsværen. Samtidig kan en og legge til at ikke alle av en sjelegruppe trenger å erfare det ene og det andre uavhengig av hverandre, hvis et medlem av en sjelegruppe erfarer en ting i en inkarnering erfarer de andre og det samme gjennom denne erfaringsutvekslingen i etterkant av inkarneringen. Sett utenfra er sjelegruppen ikke en enhet med uavhengige sjelsentiteter, men derimot en bevisst enhet i seg selv – en kollektiv bevissthet. Det var flere elementer vi skikket på fra dette livet, blant annet så jeg og klipp fra når jeg var veldig liten hvor min far ennå levde, han døde under Vietnam krigen. Jeg husket ikke så masse fra han mens jeg ennå levde, så det var veldig gøy det å kunne se igjen det som skjedde på denne tiden. Ellers var denne inkarneringen noe som kan kalles en avslapningsinkarnering, noe som i seg selv betyr at jeg ikke hadde noe viktig å erfare heller mer slik at jeg skulle ha en inkarnering hvor jeg kunne ”puste ut” etter den forrige inkarneringen der igjen som var langt hardere enn denne jeg nettopp hadde avsluttet. Nå og da er det nettopp slik at en trenger å inkarnere igjen for å avspenne seg etter det en under tidligere opphold har gått gjennom, en kan så klart ”avspenne” seg på åndeplanet – noe en og gjør. Men det en går gjennom av opplevelser på det fysiske plan kan holde seg på det fysiske plan, derfor blir det nå og da til at en har en inkarnering nesten ene og alene for å ta seg av dette. Det som kjennetegner slike inkarneringer er gjerne trangen etter hele tiden å ha det gøy, fart og spenning, det å ikke ville binde seg til noe seriøst og som kan virke alvorlig – for eksempel en jobb. Videre kan det virke veldig vanskelig for denne personen å få seg utdanning etc. Alt handler kort og godt om å ha et avslappet liv.

Etter at vi hadde gått gjennom livet jeg hadde levd spredte sjelegruppen seg litt opp igjen, noen av oss var samlet og vi samtalet om det som hadde skjedd mens jeg var borte og videre. Jeg vil og si at det på åndeplanet og finnes det en kan kalle for ”skole”, her lærer sjelen blant annet det å skape, det å bruke sin kreativitet. Det å utfolde seg selv. Og det en kan skape er basert på utviklingsgraden en har nådd. Her handler det om å manifestere et objekt ut av tanken, ved blant annet å bruke energien rundt en til å skape og forme objektet. En begynner først med meget enkle ting for å erfare hvordan å skape disse før en går videre til å skape objekter som krever mer oppmerksomhet og mer erfaring. En kan på en måte forklare det slik at en først lærer å skape et plankton – noe som er ganske lett. Til en til slutt med alle de erfaringer og kunnskaper en har innhentet kan skape en hel verden – noe som igjen er meget vanskelig. Det er og flere andre temaer en går gjennom på denne ”skolen”, og samtidig med det en lærer gjennom denne undervisningen blir og inkarnasjonene en går gjennom og sett på som meget viktige for sjelens utvikling. En lærer både gjennom teori og praksis, for det meste gjennom praksis.

Det er ikke så mye ellers jeg husker fra det hverdagslige, annet enn denne undervisningen, rådføring med andre sjeler og sammenkomster med de fra min sjelegruppe samt andre som er på samme trinn utviklingsmessig. Men jeg husker inkarneringsprosessen i seg selv, og det vil jeg skrive om nå.

Det hele var en prosess i seg selv, jeg var en rastløs sjel på dette tidspunktet og visste tiden var kommet for en ny inkarnering, i den grad jeg følte tiden var inne for dette. Jeg husker jeg var inne i et rom og så på en slags skjerm foran meg. Jeg skulle her og nå velge hvor jeg skulle inkarnere, dette basert på flere faktorer som blant annet hva jeg skulle erfare i livet, hvilke livsoppgaver jeg hadde i livet og videre. Jeg mener å huske det til slutt stod mellom tre destinasjoner; Norge, Latin-Amerika eller Asia. Og til slutt ble det Norge ettersom det kom til å tjene mine livsoppgaver best å inkarnere her. Videre var det møter med andre sjeler jeg kom til å møte på i livet, jeg husker spesielt et møte med en av disse sjelene som jeg kjenner til i dette livet. Vedkommende lyste opp så sterkt med sitt lys, både av glede og av harmoni. Vi kommuniserte en del sammen, blant annet om inkarneringen vi begge nå stod ovenfor. Jeg vil og nevne at en og har slike møter med sjelene til de som for eks. blir ens forelder etc. Dette for å gjøre sjelene kjent med hverandre samtidig klargjøre for det som vil skje fremover. Videre inkarnerer en innen en familie som reflekterer en selv, samtidig innen en familie hvis gang er viktig for ens livsformål og ens utvikling fra dag 1. Med andre ord, en velger en familie å inkarnere innen sett ut fra hva som passer seg best for sjelens utvikling og hva som er viktig i den inkarneringen sjelen skal gå gjennom fra starten av. Etter at alle mulige forberedelser er gjort unna var tiden kommet for å dra av gårde til fosteret som ennå var meget ungt og knytte bånd til det, noe som i seg selv kan ta en stund. Den første tiden ved fosteret tilbrakte jeg en del tid på åndeplanet samtidig som jeg var ved fosteret. Etter hvert ble det mer og mer tid ved fosteret og etter fødselen har sjelen for det meste tilbrakt tiden ved kroppen.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2010 Tor Axel