I likhet med over land er det ingen fugler eller sjødyr å se og ingen andre reisende. Det er et slør av tåke rundt meg nå, og jeg ser på de begynnende bølgene nedenfor at det er litt vind i området. Farten på skipet øker og tåken forsvinner etter hvert ut av syne. Det er solskinn over vannet. En krystallblå himmel viser seg for meg. Og jeg senser det rundt skipet og i atmosfæren for øvrig er total ren luft samt og at vannet er helt rent. Ingen levende entitet, dyr eller annet, har ennå bosatt seg på denne planet. Trærne og plantevekstene i seg selv er meget intelligente får jeg frem og de trenger ikke hjelpen fra mikrober og smådyr for å holde seg i live eller brytes ned når deres tid er omme. Jeg får og frem at deres levealder er meget lang på denne planeten. Trærne er planetens vokter og dens beskytter. Jeg får og frem at det fra tid til annen kommer innom besøkende som jeg er det nå, men disse er bare der for å nyte roen og pleier ellers ikke å legge fra seg noe spor fra deres besøk. Skipene som disse bruker og det jeg bruker legger heller ikke fra seg noen forurensning. Og all lyd som kommer fra det er en liten summing. Min ferd utover havet fortsetter. Jeg ser små øyer som glitrer i havoverflaten. Disse stikker så vidt over vannkanten, jeg ser at havet er grunnere her, som om det en gang i tiden var en øy som hadde gått under. Det grunne vannet blir erstattet med et noe dypere vann. Og luften rundt skipet blir kaldere, jeg nærmer meg planetens nordligste del. Under meg ser jeg tegn til is, først bitte små isblokker som dupper i vannet, men så større deler og deretter en kompakt is. Jeg får da vite at isen var større og dypere før, men at den har smeltet en del den siste tiden grunnet at temperaturen på overflaten har steget. Planeten er på vei inn i en varmeperiode, noe som er vanlig. Den skifter mellom varme og kalde perioder i en evig syklus. Under meg er overflaten hvit og flat, jeg ser noen forhøyninger litt bortenfor der jeg flyr og antar at det er fastland under den lange iskappen. Ferden fortsetter nordover, før jeg stuper ut av planetens atmosfære og ferder videre utover rommet som omfavner det. Planeten er ennå å betegne som ny, og er sett på som en oase blant planeter. Til denne dag uten fysisk liv annet enn dets plantevekster.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

Ingenting er tilfeldig med deg som person, du er her for å bidra og gjøre verden mer fullkommen med ditt bidrag. Du velger selv hvordan dette bidrag skal være og hva du vil skal komme ut av det. Du er en pioner i en verden som er på vei fremover inn i en ny tidsalder. En gyllen tidsalder, gyllen i den grad den er full av muligheter og gyllen i den grad den bærer våre drømmer og håp om oppfyllelse av disse.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

Ære hverandre, ære lyset i deres hjerter, ære den livgivende kraft dere er bærere av. Og ikke minst ære dere selv. Dere er fakkelbærere, dere er av lyset, spre deres lys til verden. Spre gleden i ditt hjerte. Gi av din glede, så glede i andre og få glede tilbake. Vær gleden.

Uansett hvilket bilde du har av deg selv, uansett hvor håpløs din situasjon i dine øyne skulle se ut. Er du unik på altets stjernehimmel.

Vær i lyset

Erkeengel Uriel

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

En kan for fremtid bære håp for en selv personlig, hvordan ens egen verden vil se ut og/eller en kan bære et håp for hvordan verden i seg selv vil se ut i fremtid. I dette syn kommer hvordan en selv vil handle og hva en selv vil gjøre for at dette håp skal bli en realitet. Hva en skal gjøre for å investere i en selv og det en gjør på det personlige plan eller finne ut av hva en kan bidra med på det offentlige plan. For å få dette håp til å bli en realitet må en satse, må en effektivt ta del og få dette bildet av morgendagen til å bli en realitet, enten om det er et bilde av deg og din fremtid eller ditt bilde for morgendagens verden. Kun du kan forme din fremtid og som del av menneskeheten har du en stemme. Vær med og form verden i ditt bilde!

Å drømme gir inspirasjon til handling, som igjen gir et resultat. I mellomtiden er håpet om å lykkes en motivasjon i dette arbeid. Håp har vært en pådriver for menneskeheten siden dets begynnelse.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

Dere har alle ulike misjoner og tanker med deres opphold, deres sjel er i en utviklingsprosess. Gjennom deres liv tar dere valg som fører dere fremover. Deres sjel har en rute det går. Dere beveger dere på denne vei gjennom livene deres. Gjennom dine liv erfarer dere meget. Erfaringer som og er erfaringer for dere i deres rette prakt. Dere er en guddommelig del av alt som er. Gjennom livet erfarer dere selv deres guddommelige jeg å kjenne. Dere lærer hvordan saker og ting henger sammen. Dere skaffer erfaring som deres sjel tar nytte av. Og som deres gruppe av sjeler og drar nytte av. Vær alltid i nuet, men handle ut fra kjærlighet og ut fra deres intuisjon. Ut fra dens sanne vei og dets formål med livet. Alle rundt deg er her for å erfare og i deres liv her og nå trekker de erfaringene med seg videre. Livet er en skole, en skole med konstant utvikling.

Vi er rundt deg til alle tider, menneskebarn. Det er flere som følger med akkurat deg. Du er ikke alene. Vår inngripen i din hverdag er liten for det er du som lever ditt liv. Men lik vinden får bladene til å danse, visker vi til din underbevissthet og gir deg meldinger. Alt ettersom du har en dårlig dag eller en bra dag. Har opplevd noe du ikke finner veien ut fra. Det er ikke sikkert denne meldingen blir hørt eller sett, men den lagrer seg der inne. På drømmeplanet kan denne melding bli vist til deg i en drøm med større handling. Det er meget som blir gitt deg av meldinger gjennom et langt liv, det kan være om alt fra situasjoner hvor du føler livet er fastlåst, at det ikke er så mye mer du kan gjør for å løse situasjonen, til mer gledesstrålende øyeblikk. I fastlåste situasjoner føler en verden er håpløs, her gir vi deg innspill gjennom hverdagen til din underbevissthet men og tanker med positiv tone til din bevissthet. Dette for at en skal se verden ikke er helt håpløs, men at det opp i alt dette finnes en tone av lys. At det alltid finnes håp med hensikt å tenne gnisten i deg for å få deg til å se fremover.

Fra din fødsel har du med deg hjelpere, guider og andre åndsvesener. De er der i kjærlighet til deg og våker over deg i din inkarnering og tid på denne klode her og nå. Noen følger med deg i rekken av liv, noen er med deg for hver enkelt av dine inkarneringer. Totalt sett er det mange der ute som følger nettopp deg, men deres inngripen er begrenset. Det er du som skal leve ditt liv.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

Kjærligheten er en forbindende kraft. I kjærlighetens varme smis de kraftigste bånd. En verden tuftet på kjærlighet er en verden hvor alle bidrar med det de kan for folket. Er en verden hvor alle lever fritt, men likefullt ser at i den andre er og en selv. Er en verden hvor mennesket kan se gjennom de kreerte grenser; religion, kjønn, seksualitet, nasjonalitet etc. og vite at alle og en hver er en del av det samme; menneskeheten. Og at alle og en hver er en del av det samme kollektiv, og alle og en hver er et. Mennesket er unisont i tilhørighet med hverandre. Det er et. Gå ut og vær mot den du møter på, som du selv ville vært mot ditt eget barn. Vis dem kjærlighet. Vær et lys i mørkret. Vær en kjærlighetens fakkel og spre om deg med din hjertens varme. Din hjertes flamme vil sette fyr og spre seg videre gjennom andres hjerter. Vær god på denne dag, likeså de dager som følger. Det er masse godt i deg som leser. Spre ut din glede og se den gi glede til andre. Gi av deg selv, gi av din kjærlighet. Gi av din glede og se hvordan andre og blir glade i sitt indre. Hils på den ukjente som du ville hilst en bror eller søster du ikke har sett på lenge. Vær i kjærlighet. For kun kjærlighet kan bygge en ekte og langvarig verden. Se bort fra alle de menneskelagde forskjeller mellom deg og din neste. Dere er alle ett. Dere er menneskeheten.

I lys og kjærlighet

Tai’Ma Gül

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2012 Tor Axel

Tor Axel Venaas

Jeg fører pennen i hånden i det jeg kjenner tanker strømmer på, tanker om et annet plan. Samtidig som jeg er her i nåtid, befinner jeg meg og i et mørkt tomrom et annet sted, hvor jeg føler at noe trekker meg til seg. En kjærlighetsfull kraft. Jeg svever fremover, mine bein berører ikke bakken – for her finnes intet fast. Jeg hører glade stemmer, noen synger på et språk jeg ikke forstår. Mitt hjerte bruser av kjærlighet. Jeg føler en guddommelig fred omfavne meg fra mitt indre. Rundt meg ser jeg små lys, som ildfluer som flyr ved min side, de viser vei. Jeg blir trukket fremover av denne kjærlighetsfulle kraften. Det begynner å bli lysere foran meg. Ildfluene er borte, de er der som en slags velkomstkomitè og tar i mot alle som kommer denne veien. Foran meg står en høyreist engel og venter på meg. En av samme engleorden som den som kom med budskap til Moses, en Kjerub. Men mens engelen til Moses hadde et menneskeansikt i fronten har denne engelen slik jeg ser det et geiteansikt i fronten. Jeg hører en stemme i mitt sinn, en telepatisk beskjed, en meget mørk bassfull stemme som sier ”Vær hilset, sønn av lyset”. Jeg merker jeg svarer, men mine ord er døvetale for mine ører.

Jeg står rett ved kjeruben og ser opp i hans ansikt. ”Kom” sier han til meg, og jeg følger med. Lyset er sterkt for meg, men etter hvert blir jeg vant til det, og jeg ser at jeg har kommet til engleriket. Jeg får vite at ”det er flere som venter på deg”. Jeg og kjeruben letter og flyr sakte gjennom luften. Jeg ser en elv som glinser i sollyset, elven er omgitt av et stort grønt område, en eng. Noen barn løper rundt og i mitt sinn hører jeg latter. Jeg føler deres frihet. Andre er i luften sammen med oss og en selvlysende skikkelse kommer bort, det er et feminint ansikt. Det er et gledelig ansikt med et smil som kan få hvem som helst til å bli glad i sitt indre. Ametyst er et navn som kommer opp med tanke på henne, og jeg kaller henne dermed for det. Hun ønsker meg velkommen og flyr igjen den samme veien hun kom fra. Hun holder til i himmelrommet over der jeg kom inn. Jeg og kjeruben beveger oss videre gjennom den klare luften, på min høyre hånd ser jeg mot et slags berg med to fosser som velter nedover. Mellom disse ser jeg en regnbue. Det er Fredens berg får jeg vite. Regnbuen har jeg en følelse av at aldri forsvinner, men at den skifter lokasjon etter hvordan sollyset reflekterer seg i vanndråpene. Det er to soler over området, når da den ene ”går ned”, ”står” den andre opp. Jeg ser små øyer over hvor vi nå befinner oss. Ved disse øyer foregår det utdanning og lek, for lek er og utdanning, gjennom kreativ utfoldelse. Det finnes og engler som bor på disse øyer i himmelrommet, noe jeg forstår meget vel ettersom disse øyers energier bidrar til inspirasjon, og tid for ettertanke.

Når jeg ser nedover er det som å se ned i et eventyrlandskap. Jeg ser noe som ligner på enhjørninger, og samtidig hester som flyr gjennom luften, til forveksling lik Sleipner (Odins hest). De er alle hvite som snøen og i sollyset brenner de i mine øyne, ”de er kunnskapens bærere” hører jeg kjeruben si.

Jeg og min reisevenn, kjeruben, stiger deretter ned i ett av områdene og når vi kommer ned ser jeg små skydotter rundt oss, samtidig som det er tåkete i området. ”Vi skal vandre” klinger det i ørene, før jeg ser ryggen til kjeruben i det han er i ferd med å gå over en bru. Jeg får fart på meg og tar ham igjen, rundt oss er det tett med tåke og det er så vidt solen kommer gjennom dekket. Det hele skaper en trolsk stemning. Til slutt kommer vi ut til en dam, som ved første øyekast ser normal ut, men som begynner å skille seg ut. For med mine øyne ser jeg et sterkt lys i dammen, det er som en lyskule som lyser opp hele dammen, men samtidig stiger opp til overflaten. Jeg står ved bredden mens kjeruben holder seg litt i bakgrunnen. Jeg hører vannet bølge til siden i det en gjennomsiktig skikkelse trer opp fra dammen og ser på oss før hun sier til meg ”vær hilset, menneske. Du som krysser tid og rom”. Jeg ser på henne og hilser tilbake. Hun vil hilse menneskene og ber meg gjøre det. Hun er en deva som representerer vannet, samtidig som hun er elementet vann sin beskytter og i engleriket er hun dets representant. Hun er elementets formynder. Hun setter sine grønne øyne i meg fra sin posisjon rundt 3 m. over vannet. Jeg sitter ved bredden, men flyr opp til henne. Hun starter med å fortelle meg om vannets historie på Jorden. Og i mitt indre ser jeg en video som med kjappe bilder viser meg Afrika, Europa, Amerika og de andre kontinent som eksisterer og som har eksistert en gang i tiden. Vi ser på menneskets bruk og overforbruk av vann, og av og til vår skjeve fordeling av denne ressursen. Samtidig om dumping av ulike stoffer i dette vannet. Hun forteller meg om sine devaer som er i de ulike farvann. Hver en elv, foss, dam, vann, hav har en deva ved seg samt andre entiteter. Hun forteller meg om deres funksjon, blant annet at de er der for å verne om de ulike vanns liv og om vannet i seg selv. Hvis vi skulle merke en energi, kan det være devaen vi merker. Disse devaer hilser oss velkommen, de synes det er koselig når mennesker kommer, mennesker av gode hensikter. Vi snakker historie og vi utveksler gode hilsener fra de ulike hold. Før hun stiger ned i dammen igjen og vi reiser videre. Mens jeg snakket med henne så jeg små alver over vannene og elvene på vår Jord. Alvene samarbeider med devaene. De trives i hverandres selskap. Jeg fikk se samholdet som finnes i våre sjøer, mellom vannet og alt som lever i det. Hvordan alt hører sammen med hverandre. Hun ville at vi mennesker skulle se hvor viktig havets ressurser er for oss, og håper at menneskeheten fremover ville roe ned sin bruk av dets ressurser, samt slutte med vår utvinning av olje og gass.

Jeg og kjeruben flyr ut av tåken som omringet området vi nå var på og ut i det sterke sollyset som skinner over dette riket. Jeg ser en stor skog boltre seg nedenfor oss. ”vi skal treffe skogenes og naturens representant” hører jeg i mitt indre. Vi flyr over denne skogen et stykke før vi ser en lysning vi bestemmer oss for å lande innen. Her inne kjennes det en meget sterk kjærlighetsfull energi, som det ellers gjør her ute. Det er masse entiteter som holder energien oppe gjennom sin væren i dette området. Jeg snur meg litt rundt i lysningen og blir oppmerksom på en feminin skikkelse som viser seg for meg, med langt hår og med noe prangende og lyst noe i hennes hår. Hun hilser oss og jeg får en slags assosiasjon til Gaia. Men hun er skogenes og naturens representant, og ikke Gudinnen i seg selv. Hun taler om vårt forhold til skogene og at vi har glemt den virkelige ressursen som finnes her ute. All den viten som finnes. Før var mennesket i naturen og hentet ideer, her boltret de seg kreativt. For naturen ble oppfattet som en kunnskapens brønn. Hun fortalte meg om tidlige tider hvor trærne snakket med menneskene som vandret i deres områder, om kunnskapen som ble delt. Dette var i tider hvor feminismen var sterk. Så skjedde det et sceneskifte og det maskuline tok over.  Samarbeidet mellom mann og natur tok en midlertidig slutt. Selv om noen nå og da tok seg turer inn i skogen og ble bekjent med hemmeligheten som her inne skjulte seg. De fleste av disse fortsatte å skjule hemmeligheten i sitt indre. Mens andre fortalte den, og ble straffet for dette. Det maskuline ville ikke at menneskene skulle kjenne til noe annet enn det som ble fortalt dem av de maskuline krefter.  For det maskuline ville ale opp seg selv i andre. Etter hvert var det ingen som kjente til naturens mange hemmeligheter, alt ble glemt eller fortidd og den som snakket ble straffet.

”Naturens hemmeligheter er mange” sier hun. ”Deres evner er naturens evner, deres evner var kjent i naturen, naturens evner er sterke, deres er og, hadde mennesket bare visst hvilke fantastiske krefter det bærer på, hadde det vært noe annet. Naturen bar på disse hemmeligheter i sitt hjerte og delte med dem hvis hjerte var åpent. De som forsto praktiserte enten for seg selv eller sammen med andre. I åpent lende ble de forfulgt og noen drept. Deres middelalder bar på mange skjebner. I dag bærer dere disse hemmeligheter i deres indre, og noen av dere praktiserer dem. Naturens hemmeligheter er evner dere bærer i deres hjerte og evner dere bruker og snart vil bruke mer. Hver en skog har en deva i seg, hvert et tre har en ånd som dere har en sjel, og hver en skog er hjem for mange riker av eksistens. Skogene er egne verdener”.

Etter samtalen med devaen dro vi av gårde. Det er meget vakkert. Fargene er annerledes og sterkere enn på Jorden. Samtidig er luften så frisk og klar, ikke bemørket av forurensede elementer som vi er ”vant” med.  Mens jeg nyter det jeg kjenner på og føler, merker jeg at lyset blir sterkere. Vi flyr vestover og kan se store bygninger fremfor oss, bygninger og konstruksjoner som lyser i et slags selvlysende glød. Det holder erkeengler til her, samtidig er kunnskapen om alt som er lagret her. Det går en stråle opp fra dette hus. Rundt huset er alt hvitt. ”Du har hittil sett området rundt” sier kjeruben”bli med meg inn i Englenes by”. Vi svevde videre og inn i den tykke skyveggen foran. Rundt meg begynte jeg å kjenne en kjærlighet sterkere enn den utenfor skysamlingen. Skyene var tette, og vi fortsatte fremover til vi kom til en slags lysning. Jeg så en annen engel stå i denne lysningen med et horn. Et horn som gjaller for å hilse besøkende velkommen, samt varsle om dette besøk. Hornblåseren har et klede rundt sin venstre skulder, blå i fargen, et belte rundt midjen og sandaler. For meg viser han seg fysisk, men som alt annet er han en skikkelse som egentlig er mer eterisk av seg. Han viser seg nå som en mer luftig skikkelse. Hjertet lyser som en sol i brystet, og hans ytre skinner sterkere i en lys blå farget kropp.

En smijernport åpner seg for de som er rene i hjertet. Som gjest av engelen slipper jeg inn gjennom Sannhetens port. I det jeg vandrer innenfor merker jeg to høye kjeruber som vokter porten. Jeg hører en stemme i mitt sinn ”velkommen, du som reiser i de mange riker av skaperens glede”. Engelen til høyre for meg er meget høy, han har et vakkert ansikt, med skjegg, et bølget og krøllet hår som går ned til ørene. Videre har han en slags ull-pels fra midjen og ned, og hans føtter er klover. Engelen jeg reiser sammen med har og klover og en lignende ull-pels fra midjen. Men hans ansikt er et dyreansikt, som i sin tur er et geiteansikt. Engelen på vår venstre side har og et menneskeansikt vendt mot oss, men han har og to andre ansikter, hvorav den ene er løvens åsyn. Min reisepartner fatter min undring og sier ”vi har mange ansikter, min engleorden. Slik blir vi forstått av de mange, i mange riker er vi tilstede, vi taler sannhet gjennom de mange ansikter.”

Bak oss går porten igjen, og et skrammel høres når slåen kommer for. Jeg sier på gjensyn til de to portvokterne, samtidig som vi berører hverandres hjerte med våre hender. Etter denne midlertidige avskjeden går vi bortover den brosteinsbelagte gaten som slynger seg fra porten. På begge sider av veien er det som om et lag av skydotter rammer den inn i et vakkert slør. Kjeruben sier så; ”Disse skyer reflekterer det rene som er her, og symboliserer at ingenting kan skjule seg i det”, og samtidig ser jeg en mørk farge som prøver å spre seg i skyene, men at den må gi opp ettersom den ikke klarer det i skjul, et bilde på at de positive energiene som er her ikke blir affektert av negative energier som av og til kan nå dette riket. Den mørke fargen er da et tegn på en negativ energiform.

Vi tar det med ro et øyeblikk, det er mye å se. Jeg skikker opp, men klarer ikke å se gjennom skylaget som er nå, men kan se at det er et fjell rett bortenfor som byen går innmed. Oppe på dette fjell er det tronene som holder til. Vi har alle en slik plass, vårt hus (engleorden) har en bestemt plass, ellers velger du selv hvor du vil være, hvor du vil holde til. Englene ser på hverandre som en familie, og når de sier ”her hører huset til”, er det på en måte en hel orden som egentlig hører til på et sted. Kjeruben sier ”Her er et bibliotek, det er ikke akkurat et slikt bibliotek som det dere er vant med på Jorden, men et bibliotek med bøker som generelt tar for seg det som skjer, det være seg Jorden og ellers i universet. Alt som skjer blir automatisk ført opp her. Bøkene skriver seg selv når noe skjer. I en av bibliotekets haller finnes det en bok som noen av dere nok kjenner til; Livets bok. Denne boken tar for seg hver og en av dere og deres inkarneringer, en side om hver og en. Denne boken har alltid eksistert. Og som alle andre bøker av sannhet blir denne oppdatert av kilden.” Vi befinner oss i bibliotek og ser mange reoler av gyllne materialer. Materialer som englene selv har laget gjennom skaperens kraft. Jeg ser bøker som tar for seg altets begynnelse, tapte sivilisasjoner, menneskeheten som sivilisasjon. Mange faktabøker. Englenes viten er stor. Etter at vi har vært på biblioteket tok vi en tur til noe jeg med mine enkle termer vil kalle for kinoavdelingen. På dette sted kan en se alt som skjer og har skjedd live. Noenlunde det samme som finnes i åndeverdenen vil jeg påpeke. En stor skjerm som viser oss alt. Englene tuner seg helst inn på en situasjon hvis noen behøver hjelp. Hvis noen ber dem om hjelp er de aldri langt unna. Meningen med disse kinoene er å ha et arkiv av det som skjer og har skjedd. Noe som og kan være til hjelp for oss mennesker. Ellers så får jeg vite at ”nei, det går ikke an å bli slettet fra livets bok som bibelen sier.

Etter at vi hadde gjort oss ferdige på bibliotek- og kinofronten dro vi til en høyborg som ligger over det plan vi var på som utgjør byen. ”I denne borg befinner de Eldste seg”. Vi gikk inn i borgen og entret et stort rom i midten av bygningen. Her inne står det plassert en rekke tronstoler i en halv sirkel, hvorav den største tronen er plassert i midten. På de ulike tronstoler sitter det entiteter i hvite kjortler. De er uten hår på sine hoder og deres kropper og hvite bekledning lyser sterkt, Den ene av dem, han på den største tronen, kommer ned og hilser før jeg får vite om deres funksjon. Rådet utfører planene satt ut av skaperen av alt som er og er slik utformere av morgendagens væren. De er en slags rådgivere/veiledere for engler. De passer på at alt blir gjort og går etter planen. Jeg ser et bilde som de eldste viser meg. Det viser 24 entiteter og en trone hvor det sitter en skikkelse som bader i lys, som er lyset. Skaperens hjerte. Skaperen er allstedsværende men hans hjerte er i salen bildet er fra, skaperens hall. Det finnes flere ”de eldstes råd”. Engleriket har et, Åndeplanet har et, Gudeplanet har ett. De samarbeider med hverandre. En kan nok si at de ulike råd av de eldste har sine gjøren og laden, og at det er et stort ansvarsområde å dekke over. Fra rådssalen hvor jeg nå er, har de full oversikt over hva som skjer innenfor deres sfærer. Ingen engel har noen hemmeligheter for andre, her er alt en del av den kollektive bevisstheten. ”ikke som på jorden” brummer det i mitt sinn når reisepartneren min telepatiserer. Men det blir det etter hvert, og uten hemmeligheter blir verden en fredeligere og mer åpen plass.

”Vær stolte av dere selv, vær den dere er og lev ut dere selv, gjennom det vil dere erfare hverandre og gjennom det vil dere utvikle dere Ingen fremgang kommer av å nekte seg selv å være den man er.”Med disse avsluttende ord fra kjeruben dro vi tilbake til Sannhetens port og herfra var det bare en tanke tilbake til vår tid . Takk for følget, kjære Kjerub.

Vær hilset i Guds guddommelige og gledelige Lys

Engleriket.

Publisert i Ildsjelen nr. 5 2011

Copyright © 2012 Tor Axel

Som dere ringer med deres mobiltelefon, sender vi tanker til hverandre, som deres mobil er et kommunikasjonsmiddel dere bruker for å holde kontakt, er en kanal et kommunikasjonsmiddel vi kommuniserer via. En kanal kan motta og sende over store avstander, ettersom det i energien ikke finnes det begrep som definerer avstand. For i energien er alt her og nå.

Hva er kanalisering?
Kanalisering, det å kanalisere, er et vidtomfattende begrep, dekkende flere områder av det å dele informasjon. Men i hovedbetydning er det å videreformidle et budskap fra avsender til mottager. Å være en kanal, en budbringer.

Hva vil det si å kanalisere?
Det er å være en budbringer for avsender, men og en formidler for mottager. Å kanalisere er å videreformidle beskjeder mellom to bevisstheter eller mellom enkeltbevisstheter/ grupper av bevisstheter. Dette er beskjeder som der og da er basert på flere faktorer; være seg mottagerens situasjon der og da enten om det er innen hans/ hennes/ gruppens sfære; være seg situasjonen i mottagerens område av verden; være seg tidsrikte budskaper som enten er ment privat for mottager/ gruppen av mottagere eller som mottageren skal dele med andre rundt seg igjen. Nå og da er det og slik at kanalen i seg selv kan være mottageren av budskapet. På den måten er da kanalen og en mottager, enten om det gjelder en privat beskjed eller om det gjelder beskjeder som kanalen skal videreformidle til andre hvis da budskapet er ment for en større andel mennesker enn en enkelt. En kanal er da for det meste en videreformidler av budskap til mottager, men kan og selv være en mottager av budskap.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2011 Tor Axel

Da vi var små i våre familiers hus hadde vi det godt, vi lekte, vi utforsket. Elementene var vår lekeplass. Vi transformerte, vi omskapte, vi skapte. Vi ble veiledet, skolen var en slik veileder når det gjaldt vårt indre og det vi der kunne finne og hva vi med våre evner kunne skape. Vi skapte og ble gjennom det kjent med skapelsen. Vi ble inspirert, de voksne var og med rundt oss, var med på våre indre reiser, utfordret oss og gledet seg sammen med oss over våre oppdagelser og fruktene av våre utforskninger.  Det var kjærlighet og oppmuntring i luften.

Som lekekamerater hadde vi ikke bare hverandre, men og dyrene i naturen og naturens vesener ellers. De og pleide oss som sine egne, og viste oss deres områder, deres historie og deres rolle i altet. Vi pleide et godt forhold med hverandre, et forhold av gjensidig kjærlighet. Dyrene var gode venner av oss. Vi kommuniserte med dem og de gav oss innsikt på temaer fra utsiden, ikke fra våres ståsted, men fra deres ståsted. De var ærlige i sine svar til oss. De viste oss sin kjærlighet og samhørighet til altet, til oss. Og tok oss med på felles reiser, de var som guider for oss. De viste oss og guidet oss omkring i verdenen av uoppdaget skjønnhet.

Vår barndoms oppdagelsesferd varte lenge, hele livet. Vi utforsket og skapte, kreerte og formet. Vi lærte oss å tøyle det vi i vårt samfunn ser på som ugjørlig. Vi tøylet tyngdekraften, vi lærte oss å sveve, vi fløy. Vi skapte i luften, vi skapte på bakken. Vi skapte det vi i vårt hjerte ville i kjærlighet til altet, til fellesskapet, til oss selv. Vi var i grupper, vi undersøkte sammen, vi skapte kollektivt. Vi erfarte sammen og delte våre erfaringer med hverandre. Vi erfarte at vi i oss selv skapte begrensningene, og vi lærte oss at det i virkeligheten var ingenting annet som begrenset oss enn oss selv. Vi stilte oss åpen, vi lukket oss ikke.

Vi var ikke distansert fra naturen, vi levde i naturen. Naturen omkranset oss. Naturen var vårt hjem. Våre hus var i naturen, og tilpasset den. Dens elementer utgjorde våre hus. Våre byer var ikke så prangende som de på Jorden, og ikke så mange. Våre byer hadde og natur i seg, trær, skog og dyreliv. Vi mistet ikke kontakten med altet, vi omgikk altet. Vi levde av naturen, og med naturen.

Vi levde i samfunn med hverandre, i et kollektivt hele. Vi lærte av hverandre, vi lærte sammen. Vi var hverandres veiledere. Vi var som en sjelegruppe i deres øyne.
Alle var likestilte i vårt samfunn. Våre politikere stod ikke over folket, våre politikere tjente folket. Side om side stod alle som en og jevnbyrdige var alle som en.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2011 Tor Axel

I begynnelsen var landskapet goldt, det var nytt, jordsmonnet var uten vegetasjon da skipene landet. Delegasjonen gransket overflaten og fant det trygt. De landet og steg ut av sine fartøy. De hadde fått et kall om å komme til denne plassen til disse tre planeter som ikke var langt unna hverandre, disse tre planeter med flere som senere skulle utgjøre sivilisasjonen Pleiadene. Skipets medlemmer var utsendinger, de skulle sjekke muligheten for å etablere et samfunn; en sivilisasjon. De var forskere på sine felt og de var fortroppen for de som senere ville komme.

Det var mye som skulle gjøres. Atmosfæren måtte stabiliseres og planetens økosystem måtte opprettes fra begynnelsen av. Planetens bevissthet ønsket dette samarbeidet, det samme gjorde kilden. Planetene kom til å bli viktige i arbeidet fremover, de kom til å bli en kjærlighetens vugge, når den tid kom. Pentu hadde og sine utsendinger her, de hjalp til i denne kreeringens fase, fredens disipler. Mange sivilisasjoner var ellers tilstede. Det var et stort arbeid de skulle bryne seg på. Mestere med opprinnelse fra fordums tider var og med i dette arbeid, svevende i luften og vandrende. De samhandlet sine energier. De healet først planetens linjer og baner, de healet planetenes sjel. De ga den sin kjærlighet og sine harmoniske energier. Vi andre som og var på planeten, stod utenfor våre skip med beskyttelsesdrakter på oss ettersom planeten er uten atmosfære for øyeblikket Hvite og polstrede drakter med røde farger på seg. Solen skinner over planeten. Samtidig som jeg ser stjerner foran meg. Mesterne holder på med sitt arbeid. De bearbeider planeten og dens atmosfære sakte men sikkert. De svever over planetens overflate og sender energier inn i dens kjerne og utover fra hvor de er plassert. Vi andre skal snart gjøre det vi er kommet for å gjøre. Vi skal endre planetens overflate, skape og kreere. Vi skal være med og skape liv, men først sette sammen en bærekraftig og livgivende ramme og få planetenes kjerne sterk og gi den kraft. Våre barn vil en gang vandre rundt her. Og arbeidet vil bli nøye gjennomført. Ikke så ofte har vi kolonisert planeter uten liv på sin overflate, men erfaringene fra dette arbeid vil være nyttige for fremtiden.

Flere skip kommer til, noen svever over planetens overflate, mens andre lander. ”Laboratoriet” gjøres klart. Det ”livgivende laboratorium”. Et skjold dannes rundt planeten, Atmosfærens ytre lag er snart heldekkende. ”Natten” blir sakte men sikkert til dag, solens stråler blir snart fanget og dagens lys vil bli sett på planetenes overflate for første gang. Avtaler er blitt gjort med kilden, med planetenes sjel, med andre planeters sivilisasjoner. Livsorganismer vil etter hvert komme til og etablere seg. Sammen med nye raser, spesielle for disse planeter. Skapt av kilden til dette formål, å utvikle seg.

Hvordan gikk vi frem for å skape samfunn?

Etter at planetene hadde fått rammene for liv på plass, når vegetasjon og dyreliv likeså var befestet. Kom skipene med planetenes nye beboere, disse hadde ulike bakgrunner og ulike grunner til å takke farvel med sin gamle hjemverden og være med og danne dette nye samfunn hvorav konstellasjonen Lyra var en av de store bidragsyterne. Disse skipene landet på ulike destinasjoner rundt om på planetene og utgjorde forskjellige fraksjoner, og flere av disse fraksjonene dannet et eget slags uavhengig selvstyre. Disse fraksjonene hadde sin egen historie og bakgrunn, og denne historien og bakgrunnen gav dem en sterk følelse av at de måtte ha et selvstyre; både for ikke å ”miste” historien og bakgrunnen, samtidig slik at de ikke ble utvannet ved å samarbeide med andre fraksjoner, disse vil jeg kalle for de fredelige selvstendige og de krigerske selvstendige grunnet at de som gikk for en selvstendig løsning hadde to syn på hvordan de skulle forholde seg mot og med hverandre. På starten, før koloniseringen, var det meningen at de skulle samarbeide, men på planetene forandret dette seg. Men ikke alle fraksjonene valgte å gå sine egne veier, noen av dem gikk sammen med andre og startet et samarbeid; jeg vil her kalle dem for koalisjonen. De skjønte at de gjennom dette samarbeid stod sterkere i tiden fremover, de hadde lært at splid og alenegang ikke fungerte og visste at skulle de klare seg måtte de se fremtiden sammen. Disse samhørende elementene ble av forbundet etter hvert sett på som så stabile at de fikk være med og representere hele sivilisasjonen på forbundets møter, selv om de i seg selv kun stod for en liten del av sivilisasjonen. I denne tid av sivilisasjonens historie kan en si at bare en liten del av den var stabil og at resten – fraksjonene som valgte å stå alene – heller var mer ustabile. Det å stå alene hadde og en innvirkning på dem. Først følte de seg sterke alene, de hadde en bakgrunn som i deres øyne var rik og deres historie gjorde dem beæret. Men likevel gjorde denne alenetilværelsen dem bekymret og mer utrygg. De følte seg ikke trygge på hverandre lenger og den erfaringen de hadde tilgjort seg – det å samhandle med hverandre – ble igjen erfart gjennom denne utryggheten. De gikk på en måte tilbake til det samme stadium på den fronten, før hadde de erfart at det fungerte best å samhandle med andre, og at de stod sterkere sammen. Men selv om de kollektivt hadde erfart det fra før, havnet de i den samme bakevjen. De Fraksjonene som stod selvstendig og alene, rustet seg opp mot hverandre med både mindre uenigheter og større uenigheter. Og etter hvert som denne mistilliten til hverandre økte, eskalerte det i mindre kriger mellom disse. De fraksjonene som samhandlet med hverandre gikk inn i denne konflikten som meglere, de ville ha fred i disse regioner og det samme ville forbundet. Det kom og andre sivilisasjoner til som og tok på seg en meglerrolle. Ingen ville ta sjansen på en storkonflikt i denne nye sivilisasjon. En av disse fraksjonenes myndigheter mistet makten i denne perioden og fraksjonen i seg selv ble med i Koalisjonen, fraksjonens folk følte seg ikke trygge alene lenger og visste at de måtte bli med i koalisjonen for en sikrere fremtid, derfor ble de kvitt makthaverne som av egoistisk hensyn kun tenkte på seg selv og langet en hånd ut til koalisjonen som innlemmet dem i sin favn. Koalisjonen var som en fakkel i denne mørkheten som ellers var, mørkhet for at det var en utrygghet å spore i de andre fraksjoner og at separasjonen ennå gjaldt mellom disse. Selv om det var megling på gang både fra koalisjonen og forbundets side mellom de andre fraksjoner var det ennå uro mellom disse. Og det skulle ikke mye til før lunten ble tent. Den Pleiadiske sivilisasjon var inne i en mørk periode og i noe en kan kalle for en ungdomstid. Det var opprør og det var splid, de ulike fraksjoner skulle finne seg selv og i denne ”selvransakelsen” målte de seg med de andre fraksjonene igjen. De fryktet hverandre, uten å tenke så masse på at de andre og fryktet hverandre – og at frykten på den måten var lik begge veier. Koalisjonen ble som Lemuria på Jorden, de representerte den feminine energi og de var den Pleiadiske sivilisasjons representanter utenfor denne sivilisasjons grenser. Hos disse forenede fraksjoner var ikke frykten til stede, de følte heller tilhørighet til hverandre, noe de og gjorde til de andre fraksjonene og de var lei seg for at de andre fraksjonene levde i urolighet med hverandre. Koalisjonen så på seg selv som storesøsken ovenfor de andre fraksjoner og ville være der for dem som gode forbilder og rollemodeller. Men samtidig var det vanskelig å vite hvor langt de kunne gå når det gjaldt å involvere seg i de andre fraksjoners anliggender for de ulike fraksjoner var forskjellige fra hverandre igjen. Noen av de selvstendige fraksjonene følte at diplomatiet var veien å gå, mens andre igjen følte at de gjennom fysisk makt kom bra ut av ”forhandlingene”. Og noen av dem var mer ubalanserte enn andre igjen når det gjaldt interne forhold og forhold eksternt. For koalisjonen var det da mange forhold å ta hensyn til.

Som rollemodell og forbilde gjorde koalisjonen en god jobb, på det indre og ytre plan fremstod de som balanserte og dets folk hadde det godt. Samtidig var beslutningstagerne i koalisjonen sammensatt som folket var sammensatt, her var både feminine og maskuline krefter og de ulike samfunnslagene var representert. De mer krigerske selvstendige fraksjonene var heller maskulint dominerende og de fredelige selvstendige var dominert av feminine krefter, men likevel feminine krefter som fryktet disse maskuline krefter og undertrykket disse, likeså feminine krefter ble undertrykket hos de maskuline fraksjoner. Koalisjonen prøvde å formidle sitt budskap i begge leire, både hos de fredelige selvstendige og de krigerske selvstendige. Men de nådde best frem hos de fredelige selvstendige med sine budskap. Samtidig som koalisjonen formidlet sine budskap til disse, ble det og gjort avtaler om samarbeid på visse områder og under visse betingelser. Noe som for koalisjonen ble sett på som en seier. Under dette samarbeidet følte ikke de fredelige selvstendige seg så alene lenger og de så nytten i samarbeidet som nå dukket frem. Og noen av disse fredelige selvstendige fraksjoner bestemte seg for å være med i koalisjonen. De så på koalisjonen som det riktige for fremtiden og det beste alternativet for å sikre en fredelig verden for sine etterkommere og seg selv. Men selv om noen av disse fredelige fraksjonene ble med i koalisjonen tok det lang tid før alle disse fredelige ble med. De måtte omgjøre mye av sitt bilde om seg selv og forhold internt i fraksjonen før de kunne bli med. Og samtidig var det og noen av disse fredelige fraksjoner som mente at de med samarbeidet til koalisjonen alene, stod langt tryggere enn før og ikke trengte å være med i koalisjonen på et dypere nivå. Men til slutt var alle de fredelige selvstendige fraksjoner en del av koalisjonen, en koalisjon som nå var meget stor i forhold til det den var før. I denne tiden, som de fredelige fraksjoner sluttet seg til koalisjonen, var det og noen av de mer krigerske fraksjoner som og sluttet seg til, de fryktet de andre så mye og følte seg ikke lenger trygg på seg selv samtidig som deres speilbilde av seg selv skremte dem, Dette medførte at de ble med i koalisjonen og etter hvert bedret forholdene seg og internt i disse fraksjoner. De hadde endelig skjønt nytten av samarbeid.

I de gjenværende selvstendige fraksjoner innså de at de ikke lenger kunne handle alene på samme måte og de innså og at de ikke ville miste sin historie og bakgrunn gjennom samarbeid og sameksistens med de andre fraksjoner som nå var i koalisjonen, på den måten var nå nesten samtlige fraksjoner medlemmer av koalisjonen. Foruten en, en fraksjon som til slutt dro fra Pleiadene og endte opp på en annen planet ikke så langt unna, på planeten Shan (Jorden). Men denne avreisen var ikke bare på grunn av at denne selvstendige fraksjonen ikke ville samarbeide med koalisjonen, men og på grunn av stridigheter innad fraksjonen og mellom fraksjonen og koalisjonen, stridigheter som til slutt gjorde forholdene nokså uholdbar. Koalisjonen ville at fraksjonen ennå skulle oppholde seg på Pleiadene, for de ville finne en fredelig løsning på situasjonen. Men når fraksjonen dro fra Pleiadene, valgte koalisjonen å akseptere det, men i sitt sinn valgte de å følge med fraksjonen og ennå følger de med på fraksjonens utvikling. En fraksjon som nå merker lysets tilkomst i sitt hjerte.

Hvordan har samfunnet vårt endret seg fra da til nå? Hva var våre viktigste verdier da og nå?

Når jeg nå vender tilbake og ser på forholdene på Pleiadene i dag vil jeg si at koalisjonens fire store verdier den gang for lenge siden; fred, samhørighet, harmoni og kjærlighetsfull sameksistens, nå er gjeldende i sivilisasjonen. Jeg ser en koalisjon som nå representerer alle kriker og kroker av den Pleiadiske sivilisasjon og jeg ser at beslutningstagerne; rådet, er et bilde av folket. I motsetning til før er det en balanse i hele det Pleiadiske folk, og både de maskuline og feminine krefter sitter ved roret. Samfunnet er nå meget fredfullt og når jeg her og nå svever over en av de Pleiadiske boområder må jeg si jeg liker det som er blitt gjort her. I motsetning til Jorden og dens byer hvor naturen blir ryddet ut og erstattet med betong og asfalt; hvor bymennesker av den grunn mister kontakt med naturen og seg selv, bygger Pleidanerne boområdene inn i naturen. De lever i naturen, samtidig som en kan si at de lever i et slags bymiljø og i Pleiadiske familier blir naturens dyr som en del av familien, i det de lar sine barn leke med dem og jeg ser de minste ha telepatisk kontakt med disse dyr. De har det gøy med hverandre. Mens jeg er her ser jeg og andre barn utfolde seg, jeg ser de skape, ser de bruke skaperkraften som de i sitt indre har fått tilgang til. Og jeg ser de utstråler en vakker harmoni, både mellom seg og til alt det andre rundt dem. Jeg ser og de voksne fra hvor jeg er, de er mentorer for barna. Og det er det samme hvilket barn som er deres, ettersom hele samfunnet er der for barna. Videre har barna undervisning ute i naturen som det og har innendørs, men denne undervisningen er mer friere og tilpasset eleven enn den er på Jorden. Samtidig blir eleven utfordret til å bruke sin intuisjon og kreativitet, samt inspirert til å følge sin indre stemme og til å tro på seg selv. De blir inspirert og oppildnet til og nå sitt høyeste potensial, et potensial som er evighøyt. Når det gjelder hverdagen ellers på Pleiadene har så vel voksne som barn tid til å utforske i sitt indre og til å søke i selvet etter informasjon. De har tid til å utvikle seg på alle plan, dette er vanlig for åndelige samfunn som Pleiadene. Og noe helt annerledes enn på Jorden hvor vi jobber store deler av dagen, hvor vi deretter ikke har noe særlig energi til overs når vi er ferdige med arbeidsdagen.

Videre blir Pleiadene som sivilisasjon nå sett på som en bærer av kjærlighetens fakkel, og kjærlighetens energier utstråler fra det Pleiadiske kollektive bevissthetsfelt. Det finnes mange fakkelbærere i det store univers, og Pleiadene er en av dem. Menneskeheten kommer og til å bli en fakkelbærer i fremtiden en gang, men først må vi se hvem vi virkelig er.

I tillegg ønsker vi å spørre deg om våre relasjoner til kornsirklene som det finnes mange av på jorden?

Kjærlighetsenergien som finnes innen kornsirklene er lignende de energiene som finnes på Pleiadene. Disse er høyfrekvente energier, og derfor reagerer noen av menneskene som går innen disse sirkler med følelse av kvalme og svimmelhet. Disse sirkler formidler kjærlighet og høyfrekvente energier til menneskehetens bevissthetsfelt, men og samtidig som de billedmessig er symboler for saker og ting. Menneskeheten vil etter hvert finne ut betydningen og gjøre nytte av disse symboler. Noen gjør allerede nå nytte av disse symboler.

Videre er symbolene og ment for å åpne nye bevissthetsdører i vårt indre, de er symboler både for fremtidige hendelser, men og symboler som vår sjel forstår på det indre plan. Kornsirkelene har og en kobling til Pleiadene, og en kan vel kalle disse for en av Pleiadenes måter å være i kontakt med menneskeheten på, likeså det er en av universets måter å komme i kontakt med menneskeheten på.

Skrevet av Tor Axel

Copyright © 2011 Tor Axel