Det Levende Univers

Gjennom mitt unge liv på denne planeten har jeg opplevd flere ting som har fascinert meg, som har trigget meg og inspirert meg på min livsvei. Dette har vært positive så vel som negative opplevelser, men like fullt opplevelser som har gitt meg masse og opplevelser som har formet meg til den jeg nå er.

Jeg begynte tidlig å oppleve at det var mer mellom himmel og jord enn det vi kunne ane, jeg hadde mange opplevelser relatert til den andre siden – det eteriske plan - når jeg var liten, både på drømmeplanet såvel gjennom nærkontakt med eteriske bevisstheter. Og på det eteriske plan ble jeg gjort klar for opplevelser jeg kom til å få når jeg ble eldre på det fysiske plan. Jeg ble undervist av entiteter på drømmeplanet som utfordret meg gjennom de oppgaver jeg fikk. Oppgaver som virket forebyggende og forberedende på meg som person og etter de mange opplevelser på drømmeplanet, begynte opplevelsene mer å skje på det fysiske plan. Grunnen til at jeg skriver det fysiske plan er at drømmeplanet er et eterisk plan, et plan hvor vi er på reise om natten, et plan hvor vi kommer i kontakt med andre planer av eksistens som igjen inngår i det jeg kaller eteriske eksistensplaner. Vår verden, det vi oppfatter med våre øyne og ører, er det fysiske plan. Men vår verden innehar mange planer av eksistens og de fleste av disse er eteriske eksistensplaner, planer som inneholder det vi for det meste ikke kan sanse med våre vanlige sanser. Selv om individer fra disse eteriske eksistensplaner av og til tar seg en tur innom vårt fysiske plan, og dermed lar oss oppfatte deres nærvær. På det fysiske plan har jeg gjennom årene opplevd veldig masse forskjellige ting og gjennom disse stadig erfart nye sider ved meg selv som person, samt erfart nye sider ved vår verden. En verden vi kun ser en liten brøkdel av.

Jeg vokste opp i et kristent hjem i en liten bygd i Møre og Romsdal, jeg ble her oppdratt med et kristent syn og fikk en barnetro. Hvor jeg lærte at vi måtte være snille og gode mot hverandre og at vi mennesker var i familie med hverandre. Noe som vi på en måte er, i den grad vi alle er like innvendig og at vi går under en felles betegnelse; menneskeheten. Dette er et syn jeg ennå har i dag, det at vi alle er likeverdige, har rett til de samme goder og at vi alle har rett til friheten det er å være oss selv. Denne oppfatningen har for meg hatt mye å si i min oppvekstperiode og i mitt liv som voksen. Gjennom skoleårene fikk jeg kjenne på det motsatte av samhørigheten og harmonien via mennesker som jeg ble kjent med gjennom skoleårene, og jeg erfarte hvordan samhørighet og harmoni virkelig var ettersom jeg erfarte splid og disharmoni. Grunnen til denne erfaringen var at jeg ble mobbet, en mobbing som strakk seg over en tiårs periode. En mobbing som gjorde noe med meg og fikk meg til å erfare menneskehetens mange sider. Jeg vokste på de kunnskaper de opplevelser gav meg. Kunnskaper jeg ikke ville vært foruten. For som sant er, ville jeg ikke vært den jeg er i dag foruten mobbingen jeg opplevde, og erfaringer den gav meg. Jeg var en munter personlighet før jeg ble mobbet, og en alvorlig personlighet når mobbingen ga seg. Og fasen av restituering etterpå, det å kjempe seg opp og gjennom motbakken ga meg erfaringen om at en aldri skal gi opp, og at en alltid skal kjempe for det en tror på, selv når natten aldri har virket så mørk. Den alvorlige personlighet jeg en gang ble, ble igjen forandret til å bli et muntert vesen – selv om tiden med forandring var lang og hard. I denne perioden var jeg en konservativ kristen som undertrykket seg selv og sine følelser og tanker for å følge de tanker bibelen lærte, i samme periode la jeg lokk på meg selv, hatet meg selv, og ville ta livet av meg selv – mobbingens frukter begynte å komme frem i lyset. Gjennom dette hatet til meg selv, og gjennom denne undertrykkingen jeg følte i mitt indre, lærte jeg savnet av kjærlighet til meg selv og til hele meg som person, og hva kjærlighet på et indre plan betydde for meg. Jeg begynte å tilgi de som gjorde meg vondt, anerkjenne dem og på den måten vise de kjærlighet. Gradvis begynte jeg selv å føle kjærligheten komme tilbake til meg og at jeg litt etter hvert begynte å akseptere meg selv som person og menneske. Denne gradvise økningen av kjærlighet til selvet gjorde at jeg etter hvert begynte å føle meg hel. Ut av dette erfarte jeg at vi får tilbake det vi gir andre. Gir du kjærlighet gjennom dine handlinger, får du kjærlighet tilbake, kjærlighet i flere varianter. På samme tid innså jeg at en ting holdt meg tilbake fra å utfolde meg helt og fult, min religion. Jeg skjønte at jeg ikke lenger kunne undertrykke deler ved meg selv som jeg gjorde gjennom religionen. En undertrykking som medførte at jeg ikke følte meg fri i mitt indre, noe som var viktig for min utvikling videre, det å kunne utfolde seg og være seg selv. Etter bruddet med religionen begynte jeg gradvis å følge meg selv og mine egne tanker om det ene og andre og jeg følte gradvis en stor kjærlighet til meg selv, og en sterk indre følelse av frihet og harmoni.
En frihet og harmoni som jeg før har savnet, men som jeg fant ved endelig å følge meg selv og mine egne tanker og følelser og ikke noen annens. Jeg fant meg selv gjennom å stå i mitt eget lys. Og gjennom å følge meg selv, fant jeg min plass i alt som er.